I bønnens hus er det mange rom

9. februar 2018

I Matteus kapittel 21 kaller Jesus tempelet for bønnens hus. Som det i tempelet fantes en mengde rom til forskjellige deler av gudstjenestelivet, er det også mange rom i bønnens hus. Jeg tenker at man kan se på hvert rom som et aspekt ved bønnens mangfoldighet.

Ofte kan vi bli forvirret og også begrenset om man tenker at bønn bare er én ting. Ofte kan man falle i den grøften at man «blir værende» i det siste rommet man har oppdaget, og til og med tror at det er det eneste rommet som finnes.

De forskjellige tidene har ofte hatt forskjellige bønnestiler. Det kan også sies om de forskjellige kirkesamfunn.

I mine første år som kristen var min personlige bønn ensbetydende med å ligge på kne ved sengen. Ofte ble ordene hurtig brukt opp og jeg ble liggende og tenke-be. Da vi var samlet til bønn, satt alle på stoler i en ring og en og en ba etter tur. I den sammenhengen jeg da var i, var
det ikke naturlig å be i tunger. Jeg var også lite kjent med både profetisk bønn og bønn for syke. Etter hvert kom jeg inn i mer karismatiske sammenhenger. Da ble jeg introdusert for både tungetale og en mer ildfull og engasjert bønnestil. Etter hvert kom jeg inn i sammenhenger der profetiske bønner, kunnskapsord og konkrete opplevelser av helbredelse ved bønn var en del av virkeligheten.

På 90-tallet ble mange med meg influert av trosbevegelsen. Bønn ble en viktig del av det som foregikk i menighetene. Det var ofte preget av en sterk og pågående bønnestil. Ofte ba man i tunger samtidig og hele forsamlingen var engasjert i bønn. I denne tiden ble jeg introdusert for bønnebyrder og det å be igjennom ting. Jeg med mange opplevde sterke bønnesvar både på det personlige plan, men også for byen. Det var mitt første møte med en liten «vekkelse» som førte til at et 60-talls mennesker ble frelst over en kort periode.

På 2000-tallet ble jeg introdusert for begrepet «soaking», eller «hvile i Guds nærvær», som vi på senteret kaller det. Vi ble oppfordret til å legge oss på gulvet mens lovsangere og musikere spilte salvet lovsang over oss i forsamlingen. Mange opplevde sterke ting i møtet med denne «nye» formen å be på.

I noen nummer av Vekkelsesrapport fremover tenker jeg å ta dere med inn i noen av de rommene i bønnens hus som har vært og er viktige for meg. Jeg skal se på det Bibelen beskriver om bønn, men det blir selvsagt preget av det som gjennom årenes løp har blitt «mitt eget», og vil selvsagt derfor være begrenset.

1) Intimitetsrommet

Gud være takk som kalte oss til samfunn med sin sønn Jesus Kristus. (1 kor 1:9) Dette er favorittverset til Haakon Fagervik. Han kaller det sitt første og viktigste kall. Heidi Baker sier: «Frukt kommer ut fra intimitet.» Skal man bære frukt for himmelen må man bruke god tid i det nære fellesskapet med Jesus. Intimitetsrommet er det viktigste rommet i bønnens hus. Hvordan bønnen i dette rommet praktiseres vil se forskjellig ut fra person til person, men hovedfokuset er at vi trer inn i Det aller helligste, der det ikke foregår noen form for aktivitet. Her er det bare Gud og du.

Profeten Samuel hadde soverommet sitt i rommet der paktens ark var. Det var her Herrens ord ble åpenbart for ham og han lærte å kjenne Herren. Jeg har møtt denne formen for prestasjonsløs bønn i flere tidsperioder i livet mitt, men aldri så sterkt og fokusert som når jeg ble introdusert for soaking. Det revolusjonerte bønnelivet mitt. Det bes sjelden noen ord i denne bønneformen. Man er en mottaker.

Tidlig etter at jeg ble introdusert for dette bestemte jeg meg for at dette skulle være min start på dagen. Jeg ba Gud vekke meg tidlig, og det gjorde han. Da går jeg ned i stuen, setter på lovsangsmusikk og legger meg ned på sofaen og sier: «Herre, her er jeg!» I ca. en time ligger jeg på sofaen. Har jeg vært sent i seng hender det at jeg sovner i perioder, men jeg går alltid ut av disse bønnetidene med fred og uthvilthet. Veldig ofte er ikke natten nok for meg til å få prosessert alle tankene og følelsene inni meg. Jeg har holdt på med morgensoaking i snart 10 år nå. I begynnelsen var jeg frustrert over meg selv. Jeg kunne ikke bringe sjelen min til ro. Så snart jeg la meg ned begynte tankene å fly og rastløsheten kriblet i beina. Jeg husker jeg leste en bok av Wilfred Stinissen og bøker av andre med katolsk tradisjon om hvordan de overgav lem for lem til Jesus i bønn. Jeg gjorde også det. Igjen og igjen. Litt etter litt kom freden, og jeg kunne gå inn i Guds kjærlige nærvær raskere og raskere. Guds nærvær og fred er over meg og jeg opplever meg elsket og ivaretatt. Det er ikke alltid jeg hører Gud tale. Faktisk har jeg vært i en periode på flere måndeder der jeg ikke syntes jeg fikk noe impulser. Men jeg fortsatte min gode vane, og Gud kom med sin åpenbaring og sitt dyrebare nærvær.

Når timen er over setter jeg på en kopp kaffe og setter meg ned med Guds ord og bruker tid til å «spise» ordet. Jeg gaper ikke lenger over store avsnitt, men grunner på ordet og opplever gang på gang at jeg ser ting jeg aldri har sett før selv om jeg har lest det mange mange ganger tidligere. Jeg ber også for ting som ligger meg på hjertet, men jeg bruker vanligvis ikke mye tid til sterk forbønn i denne tiden om ikke det skulle være helt spesielle situasjoner. Dette er ikke et arbeidsrom, det er kjærlighetsrommet.

I mange år hadde jeg problemer med å komme inn i Guds nærhet. Jeg var så plaget med dårlig selvbilde at det skapte store problemer for mitt kristne liv. To «monstre» preger ofte mennesker som plages med dårlig selvbilde: Forkastelse og tvil. Jeg klarte ikke å skjønne at det var disse som var årsaken til mitt berg- og dalbane-kristenliv før Gud ved sin nåde sendte en mann til meg som viste meg veien til å erfare rettferdiggjørelsen.

Hans tro og åpenbaringskraft trengte igjennom mine løgntanker og brakte meg inn i Pappa Gud sine kjærlige armer. Den ånd av forkastelse som hadde holdt meg i fangenskap siden jeg var liten gutt, ble helt brutt. Hos meg kom troen som en følge av rettferdiggjørelsen. Jeg visste at jeg var elsket. Da kunne jeg begynne å tro.

Fra den tiden begynte jeg å få åpenbaringer. En gang jeg hadde vært i bønn til Gud i to timer hver dag i mange måneder uten å oppleve noe, fikk jeg en åpenbaring av at jeg stod i himmelen. Atmosfæren forandret seg i det lille rommet jeg var i. Da falt jeg på mitt ansikt innfor den levende Gud. Jeg var så liten, så liten, men opplevde meg så utrolig verdifull og elsket på samme tid. Himmelen og Guds nærvær har fra den tid aldri vært en fjern virkelighet.

Det som også er interessant er at jeg samtidig begynte å invitere menneske til slike «soaking»- bønnemøter. Jeg underviste litt om hva det ville si og hva Bibelen sier om denne type bønn. Så satte jeg meg ved pianoet og begynte å spille og synge profetisk over folket, både via kjente sanger og intuitivt inspirerte sanger som ble til der og da.

Samtidig hadde vi et bønneteam med oss som gikk rundt og velsignet folk ved å legge en hånd forsiktig på skulderen deres. Sjelden ble det bedt høylytte bønner, men kanskje stille enkle ord av velsignelse, og mange ganger uten ord. Vitnesbyrdene lot ikke vente på seg. Mange opplevde Guds tiltale i bilder og tanker, og noe opplevde seg sterkt møtt av de profetiske signalene som kom fra oss som ledet.

Dette er ikke det eneste rommet i bønnens hus, men jeg tror det er det viktigste siden det ivaretar det viktigste: Nemlig det intime kjærlighetsfelleskapet med Jesus!

Leif J. Johannesen
Leder i Nordic Mission