I januar 2025 opplevde vi en tydelig tiltale om å stoppe opp for å søke Gud. Det var såpass tydelig at vi valgte å sette av de tre første månedene av 2026 til nettopp dette.

 

Salme 46,11 sier:

«Hold opp og kjenn at jeg er Gud.»

 

Her er noen refleksjoner jeg har gjort meg etter disse tre månedene:

 

1. Man kan ikke gå feil ved å sette av tid til å søke Gud

I løpet av den første uka av bønn- og søketiden sendte Hilbert Norheim meg denne setningen:

«Man kan ikke gå feil ved å sette av tid til å søke Gud.»

Det kan vi vitne om at stemmer.

Tid med Gud skjer sjelden av seg selv. Det må velges. Hvis vi ikke bevisst setter av tid til Gud, blir tiden lett stjålet av alt annet som roper på oppmerksomheten vår.

Men når vi stopper opp for å søke Ham, taper vi ikke tid. Vi finner tilbake til det viktigste. Vi blir minnet om hvem Gud er, hvem vi er, og hva Han har kalt oss til.

Når vi velger å gi Gud tid, opplever vi at vi ikke mister noe. Tvert imot får vi igjen i form av fred, klarhet, retning og frukt.

Vi vinner tid når vi prioriterer Gud.

 

2. Søk først Guds rike

Jesus sier i Matteus 6,33:

«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»

Dette kan vi også vitne om at er sant. Vi opplever at vi har blitt velsignet på mange ulike måter, både personlig og som bønnehus.

En av tingene som ble spesielt tydelig for oss, var det økonomiske. I løpet av de første ukene i januar kom det inn tre økonomiske gaver som til sammen utgjorde rundt 300.000 kroner. For oss opplevdes det som et kyss fra himmelen — nesten som om Gud minnet oss på:

«Når dere tar dere av bønnehuset og søker Mitt rike, skal Jeg ta Meg av det dere trenger.»

Det ble en sterk bekreftelse på at vi var på rett kurs.

 

3. Kristen enhet kommer fra Gud

Jeg vil påstå at Gud har gjort et mirakel blant oss som lederteam. Fra første dag opplevde vi en enhet og kjærlighet mellom oss som var ekte, dyp og unik.

Kristen enhet kan ikke produseres. Den kan ikke organiseres fram. Den kommer fra Gud. Men den må søkes, tas imot og voktes.

Vi har fått kjenne på hvor dyrebart det er når Gud knytter hjerter sammen i bønn, tillit og kjærlighet til hverandre.

 

4. Å vente på Gud er ikke uvirksomt

Mye av tiden disse tre månedene har blitt brukt i stillhet framfor Gud — i bønn, lytting og venting.

Hebreerne 11,6 sier:

«Han lønner dem som søker ham.»

Å vente på Gud er ikke det samme som å være passiv. Når man venter på neste fly på en flyplass, gjør man kanskje lite for at flyet skal bli klart. Likevel er ventingen målrettet. Når tiden er inne, kan man gå om bord i det som allerede er gjort klart.

Slik opplever vi også at Gud har arbeidet i det skjulte mens vi har ventet på Ham. Han har forberedt ting vi ikke kunne produsert selv.

 

«Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»

— 2. Mosebok 14,14

 

5. Bli i meg

I Johannes 15 taler Jesus om vintreet og grenene:

«Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere slett ikke gjøre noe.»

Disse månedene har vært en påminnelse om at Jesus ikke først og fremst kaller oss til å prestere for Ham, men til å bli i Ham.

Vi har ønsket å la Jesus være vingårdsmannen. Han har fått arbeide i oss, lede oss og beskjære det som måtte beskjæres. Vi ønsker å bli i Ham, og la frukten vokse fram fra fellesskapet med Jesus.

 

Disse tre månedene har vist oss noe vi tror skal få prege veien videre. Vi tror Gud har vist oss en ny normal.

Derfor fortsetter vi med en fast bønnedag hver onsdag, i tillegg til de vanlige bønnemøtene. Ikke som en aktivitet blant mange andre, men som et uttrykk for at vi ønsker å prioritere å søke Gud først.

 

Andreas H. Fjellvang.