«Jeg vil takke deg, Herre, av hele mitt hjerte. Jeg vil fortelle om alle dine under. Jeg vil glede og fryde meg i deg. Jeg vil lovsynge ditt navn, du høyeste.»
- Salme 9,2-3.

Det var påske, og Richard og jeg hadde landet i Warsawa i påvente av neste fly til India. Plutselig ble billettene kansellert – og vi satte oss ned på et hotellrom og spurte Gud om hvorfor vi måtte snu. En SMS fra en venn den kvelden med ordene fra Jesaja 55,8 ga oss nytt perspektiv: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.» Da husket Richard at han hadde bedt Gud om hjelp til å prioritere tid i Guds nærvær. Vi returnerte til Norge, satte oss ned og søkte Guds vilje - og gjennom ei uke i bønn og faste fikk vi erfare at «Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære…» (Efeserne 3,20.)

Richard og jeg har vært gift siden 1992. Vi har delt troen hele veien, samarbeidet om familie og menighet, men har ellers levd nokså parallelle liv – Richard i håndverksbransjen, jeg i akademia. Da vi endelig søkte Guds vilje sammen den uka, skjedde det flere ting: En mann kom på besøk – og fikk et retningsgivende møte med Guds nærvær da vi leste fra Bibelen og ba sammen. En annen fikk tungetalen. Selv opplevde jeg hvordan Gud ga meg setningene jeg skulle dele i et krevende møte med Kunnskapsdepartementet om tros- og ytringsfrihet for kristne friskoler i vår tid.

Vi var allerede overveldet over hva som hadde skjedd i løpet av uka i bønn og faste. Men så: Fredag 10.april overrasket Gud oss med å helbrede meg fullstendig! Vår gode venn – han som sendte oss ordene fra Jesaja 55,8 noen dager tidligere – inviterte oss med på et helbredelsesmøte i Asker. Vi ble med – mest for å støtte ham i hans ønske om å bli frisk. Overraskelsen var derfor stor da evangelisten pekte på meg blant de over 500 menneskene som var til stede, i det han sa: «I can hear some tic tic tic. I think it is a pacemaker. Where are you…?» «The power of God is going through you”, sa evangelisten, og jeg ble fylt av en voldsom energi. Da vi kom hjem, ville jeg teste hjerterytmen ved å hoppe og løpe litt. Pulsen økte fra 60 til 90 slag i minuttet umiddelbart (pacemakeren, som jeg har hatt siden 2012 pga sick sinus sykdom, er innstilt kun på 60). Hjertet slo uten pacemakerhjelp! Jeg gikk inn på badet – og fant at den 4 cm store kulen i brystet, som hadde gitt betennelse og voldsomme smerter siden november, var borte – og at såret i siden, som hadde vært åpent siden jul (IGM), hadde grodd igjen i løpet av kvelden! Overveldet av glede begynte jeg å synge sangen jeg bare hadde kunnet lytte til gjennom uka i bønn og faste – «Holy holy holy are you Lord». Richard lurte på hvem i all verden det var som sang på badet – for jeg hadde ikke hatt sangstemme siden september. Stemmen var tilbake! Morgenen etter våknet jeg med en følelse jeg brukte noen minutter på å gjenkjenne: Den konstante kvalmen som hadde plaget meg i 18 år på grunn av en godartet hypofysesvulst med påfølgende hormonsykdom var borte! Og da jeg igjen gikk ut på badet, så jeg at blemmene i ansiktet - som jeg hadde hatt siden jul (rosacea, konsekvens av IGM) - var i ferd med å avta.

Gjennom våren har prosessen fortsatt: Rosaceaen er borte, det samme er astma og pollenallergi. 11. mai sa fastlegen, som har fulgt meg siden 2010: «Jeg tror på mirakler, Lene – men dette…» Så felte han en tåre, slettet alle medisinene – i det han sa: «Kjenner jeg deg rett, har du ikke rørt medisiner siden 10. april.» Det kunne jeg bekrefte. Jeg delte med legen hvordan Gud hadde vist meg at «Herren er min hyrde… Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over.» - Salme 23. Gud hadde så mye mer for meg enn det jeg selv ba om – da jeg endelig tok meg tid til å søke Guds vilje og være i hans nærvær.

Lene Fosser Minge