En reise gjennom krigens virkelighet, håp og hjelpearbeid

I slutten av august besøkte Ronny Aakervik, Haakon Fagervik, Per Kristian Fjellvang, Gunvald Eikeland og Leif Johnny Johannesen arbeidet Nordic Mission driver i Zhmerinka og Olegsevika i Ukraina. Reisen gjorde sterke inntrykk og ga både nye perspektiver og muligheter for å videreutvikle hjelpearbeidet.

SØK DEKNING
av Ronny Aakervik

Klokken er 01.24, en vanlig fredagsnatt i august. Stillheten og nattesøvnen blir brått brutt av en massiv lyd som fyller rommet. Gunvald og jeg bruker omtrent ett sekund fra dyp søvn til vi står i givakt ved sengene våre. Alarmen hyler fra telefonen, mens en stemme roper: «BOMB ALARM, SEEK SHELTER!»

Da nattens mulm og mørke igjen senker seg over rommet, innser vi at det bare er vi som har reagert på trusselen som stille fløy over oss. Den skulle sikkert mot Kyiv eller et annet sted. De andre på området har for lengst sluttet å ha alarmen på. For dem har dette blitt en del av hverdagen.

Etter å ha kommet tilbake til dette landet, som jeg besøkte for 11 år siden under helt andre omstendigheter, står inntrykkene i kø. Det gjør noe med oss å møte mennesker som har mistet armer, bein og helse, og som har fått muligheten til et normalt liv med familie, venner og arbeid revet bort.

Ikke minst gjorde spaserturen over torget inntrykk. Der sto hundrevis av bilder av mennesker som har mistet livet i denne katastrofen. Plutselig kom alt så altfor nært.

Spørsmålene er mange og vanskelige. Hvorfor skjer dette? Hva er meningen med det? Er det noe etter dette? Og hvem skal ta ansvaret den dagen freden kommer tilbake?

Det virker meningsløst at så mange mennesker skal påføres slike enorme lidelser – lidelser vi kanskje ikke vil forstå det fulle omfanget av på mange tiår.

For meg peker dette også mot et dypere spørsmål: Hvor kommer ondskapen fra?

I 1. Johannesbrev 5,19 står det: «Vi vet at vi er av Gud, og at hele verden ligger i det onde.»

Det ligger i menneskets natur å bli forblindet av løgn og begjær av mange slag, og dermed åpne opp for det onde. Når dette får utvikle seg over tid, kan konsekvensene bli enorme. Vi ser det også i mange andre sammenhenger i samfunnet, når hensynet til andre blir underordnet jakten på egne mål.

Vårt oppdrag er derimot å peke på det som gir fremtid og håp. Det er selve kjernen i evangeliet. Vi kan peke så mye vi vil på problemet – og problemet er høyst reelt – men kallet vårt ligger også i håpet, i troen og i å vise at det finnes en annen vei.

For min del ble denne turen ekstra spesiell fordi vi først og fremst var der for å se på nye muligheter til å hjelpe noen av dem som lider.
Haakon fikk i sitt hjerte at det må bygges et rehabiliteringssenter for skadde soldater. Det er en oppgave som står fast uavhengig av våre meninger om krigen og om dem som står bak den. Dette handler om mennesker som ufrivillig har havnet i en situasjon der livet ser håpløst ut.

Ansvaret angår alle oss som har mulighet til å hjelpe der nøden er stor. Det ønsker vi selvfølgelig å være en del av.

Utfordringene er mange. Kanskje den største er å skaffe de økonomiske midlene som må til for å realisere et slikt prosjekt. Men vi tror på det umulige. Vi tror at det Gud starter i oss, er Han også i stand til å fullføre gjennom oss.

Eldresenteret og rusrehabiliteringen har også potensial til å utvikles videre. Etterspørselen og behovene har økt kraftig etter at krigen startet, og dette er noe vi arbeider aktivt med.

Min bønn etter turen er at vi må finne de rette menneskene som kjenner på det samme kallet – mennesker som ønsker å stå sammen med dem som nå lider så ufattelig mye.

Teamet i Nordic Mission er et godt lag å stå sammen med. Etter hvert som jeg blir bedre kjent med dem, ser jeg mennesker som tar oppgaven på alvor – og som sørger for at hjelpen faktisk kommer frem dit den skal.

 

UKRAINA I VÅRE HJERTER
Av Haakon Fagervik

Å, hvor herlig det er å komme til Ukraina igjen! I slutten av august var vi fem stykker som dro fra Norge til dette vakre landet, med så gode mennesker. Vi besøkte spesielt senteret vårt i Vinnitsa-regionen og møtte våre trofaste medarbeidere der. Og for en herlig uke det ble! Arbeidet vårt er så bunnsolid, med dyktige og tjenestevillige folk både i menigheten og i det sosiale arbeidet vi driver med rehabilitering og sykehjem.

På sykehjemmet har vi 41 beboere og 21 medarbeidere som tar seg av de gamle og syke. I løpet av årene vi har drevet sykehjemmet, har vi hatt 252 pasienter der, og de fleste av disse har fått sitt møte med Jesus etter at de kom dit. Gamle ateister og kommunister får møte Jesus, blir døpt i bassenget utenfor bygget og gjort klare for himmelen før de går ut av dette livet.

En gripende dag i Vinnitsa:
En av dagene besøkte vi den store byen som ligger en halvtime fra basen vår. Det som møtte oss da vi kom dit, var så gripende. Der sto flere hundre kvinner og barn med plakater og bannere der det sto: «Ikke ta mannen vår til krigen.» Tårene mine rant da jeg så dette gripende synet og kjente på smerten og nøden som preger Ukraina. Er min mann, min pappa, den neste som blir hentet inn til slagmarken? Så mange har allerede opplevd å få det forferdelige budskapet hjem om menn, fedre og brødre som har falt i strid ved fronten.

Leif videre mot fronten:
Mens vi andre dro hjem, fulle av inntrykk og iver etter å få gjort mer for Ukraina, dro Leif Johnny videre østover mot frontlinjen, der Nordic Mission er aktiv med hjelpearbeid på flere måter.
Kjære venner, stå med oss – ikke minst i bønn for Ukraina nå!

Nøden er stor, men menighetene er så aktive for å bringe håp og framtidstro til det lidende folket. Fra Norge vil vi gjøre enda mer. Behovene roper mot oss fra alle kanter, og vi er kalt til å hjelpe dem som er i nød, ikke så langt fra den norske grensen.
BE FORTSATT FOR UKRAINA!

 

VIDERE MOT ØST
Av Leif Johnny Johannesen

Mens resten av teamet satte kursen mot Norge igjen, dro Vladimir Kuzmych og jeg videre mot Kyiv, Kryvyi Rih og Kherson-regionen. Vi vet at når vi kjører inn i Kyiv, kjører vi inn i en by som har vært under voldsomme angrep den siste tiden.

 

Kyiv – liv og krig:
Kontrastene er store i Ukrainas hovedstad. Flotte gullkupler fra ortodokse kirker skinner imot oss idet vi kjører forbi en blokk som er totalt ødelagt av en rakett. Hvor mange mistet livet?

Vi MÅ drikke kaffe på Ukrainas første McDonald's. De sier den har blitt truffet av missiler åtte ganger, senest for en måned siden. Hver gang har de reparert og gjenåpnet. Da de fikk spørsmål om hvorfor de ikke flytter restauranten, svarte de: «Kundene våre ønsker oss her. De ser det som et symbol på ukrainsk motstandskraft!» Vår venn er overrasket over å se at den også denne gangen er gjenåpnet og full av folk. Rundt den er ruiner. Vi slår oss ned ved bordene utenfor, drikker kaffe og spiser is i solen, omgitt av lukten av brente materialer. Rett bortenfor var det en gang en blomsterbutikk og et stort kjøpesenter. Bak oss står et stort forretningsbygg uten vinduer. Hele kvartalet er rammet av én rakett. Heldigvis kom den om natten! På fortauet utenfor selger de frukt og blomster. Markedet noen meter lenger nede er totalt ødelagt, men det står nå og durer en generator inni der et sted.

Vi kjører tre mil og er fortsatt i Kyiv. Det kommer til å ta 40 minutter, sier vår venn, som for øvrig er musiker og kom til Kyiv på begynnelsen av 2000-tallet for å studere musikk. Han elsker å komponere og arrangere for symfoniorkester. Samtidig er han lovsangsleder for en stor menighet i byen. Vi nyter noe av musikken hans på veien hjem til ham. Det er mye trafikk. Det er fullt av folk på Maidan-plassen om kvelden, forteller han, men klokken 23.45 blir det plutselig tomt. Det er unntakstilstand og portforbud etter midnatt.

Menighetslokalet deres ble truffet for et par år siden. En liten familie som bodde i menighetens leilighet, ble hardt rammet. Mannen og datteren ble drept. De trodde at moren også var død, men så fant de henne i sengen, langt borte fra det ødelagte huset. Skadet, men i live.
I dag har hun kommet til hektene igjen. Et under midt i tragedien. Menighetslokalet er reparert og rommer godt over tusen mennesker.

Hjemme hos den lille familien som nettopp har fått sitt andre barn, møter vi svigerfar, som ble skadet i krigen i Bakhmut. «Jeg er krigsveteran», sier han, og er nok glad for at han slipper å være ved fronten lenger. Heldigvis har han kommet seg mye etter alle skadene krigen ga ham. Men det er ikke trygt der de bor nå heller. Han forteller at en Shahed-drone slo ned rett i nabolaget, og trykket var så sterkt at han hadde problemer med å stå. Han reagerte spontant med å finne fram hjelmen sin.

Svigerinnen til vår venn bor i leiligheten ved siden av. For kort tid siden landet deler av en rakett rett utenfor døren. Nå ser de etter en tomt lenger vest. Det er utrygt å bo her. Folk reagerer veldig forskjellig, sier vår venn. «Jeg sover godt om natten, men samtidig følger jeg godt med slik at vi kan ta de nødvendige forholdsreglene.» Mange som bor i blokker, sover i kjelleren hver natt, eller nede i metroen når det advares mot angrep.

Jeg står i trettende etasje i et stort hotellbygg og ser utover byen. Natten kommer. Hva vil den bringe? Morgenen kommer uten noen nattlige angrep. Jeg takker Gud for det og ber om varig fred.

 

Kryvyi Rih og Kherson-regionen:
Behovene er mange i Kherson-regionen. Vi stopper på et stort kjøpesenter i Kryvyi Rih for å kjøpe mengder med hygieneartikler. Vegg i vegg ligger et annet kjøpesenter i ruiner. Det ble truffet av et missil for en måned siden. Vladimir sier det er mange varehus og bensinstasjoner som er truffet bare de siste dagene. Jeg har akkurat hatt ham på telefon fra Ukraina.
«Folk er slitne nå», sier han. Mange er deprimerte. Det er ikke vanskelig å skjønne det.

 

Apostolove:
Det er søndag og gudstjeneste i den store pinsemenigheten. Plattformen er full av barn og unge. Jeg får æren av å forkynne til Ukrainas framtid. Ingen vil dra herfra, sier pastor Aleksander. Det kan man skjønne. Det er en levende og varm forsamling.

Mens jeg forkynner, ser jeg vår medarbeider liste seg ut bak. Etter en stund er han tilbake igjen. Han forteller at han hadde møtt militæret utenfor. Det var sett droner over området under gudstjenesten. De ble skutt ned. De lever i denne virkeligheten.

Disse nettene i Dnipro fylke lå jeg med vinduet åpent om natten. Plutselig hører du dem. Missilene over himmelen. Alarmen går, men målene er ikke den lille byen vi bor i. Den ene morgenen kunne vi lese at de hadde truffet et stort område utenfor Kyiv. Mer enn 200 missiler var sendt, blant annet fra Krim og Azovhavet, og over hodene våre. Vi besøker mange landsbyer og får hjulpet mange mennesker. Vi besøker også familier som fikk generatorer på senvinteren. De forteller oss ivrig hva det har betydd. En mann forteller at han sist vinter måtte sende familien sin til svigerforeldrene da kulden var på det verste, fordi de ikke hadde generator. Han var en smart mann. Han bygde om generatoren til å fungere med det lokale gassystemet og sparer på den måten cirka 600 kroner i måneden.

 

Nattens brød:
Det måtte være mørkt og regn om turen skulle gjennomføres. Det var bekmørkt og regn. Bilen vi sitter i, ruller stille og uten lys mot målet. Vi skimter et lite lys og konturene av en person. De leder oss inn i skogen, og i mørket skimter jeg konturene av et stort, nedbombet hus.

Det er flere her.
Bilen tømmes for 300 brød på rekordtid. Kjelleren er et solid sted for lagring av brødet. Vi samles. Nå ser vi ansikter. Det er seks–sju tydelig pregede mennesker. Vi får be sammen med dem, og jeg får gi en hilsen fra Norge og fortelle dem at Norge elsker Ukraina og står sammen med dem, og at mange i Norge støtter og ber for Ukraina. Samlingen er raskt over, og vi ruller bort fra landsbyen. I cirka et kvarter kjører vi i nattemørket uten lys og med vinduene nede for å lytte etter lyden av droner. Hører vi dem, må vi umiddelbart forlate bilen.

«Så dere eksplosjonen?» sier Igor. Vi kjenner lukten av svidd lenge. De har flyktet fra droner tidligere, og de har truffet landminer. Heldigvis var det bare bilen som ble skadet. Klart de må være forsiktige. Ikke engang lyset fra mobilen må synes, får jeg beskjed om. Lange veistrekninger er overbygd med dronenett. Endelig kommer vi til en vei som har nett, lyset kan slås på, og det går i 130 km/t.

«Vi har sett det mange ganger at når vi har delt ut brød, blir det umiddelbar droneaktivitet», sier Igor. De som hjelper, er dessverre også mål. Det finnes utallige eksempler på det.

Landsbyen vi besøkte, ligger nær elven. På den andre siden er området okkupert. Der er det lys og varme, for ukrainerne skyter ikke på sivile mål. Vi kommer hjem klokken 06.00 om morgenen. Brødet hentet vi på bakeriet klokken 02.00. Så ble det lastet om i «aksjonsbilen», en kopp kaffe, og så bar det av gårde. «Nå får du kjenne på kroppen hvordan dette er», sier Igor. «Dette er livet vi lever.» Og jeg er glad for at jeg får kjenne slike mennesker!