Denne sommeren har jeg møtt fire unge menn som alle har møtt Jesus i løpet av de siste par årene. Felles for dem er at møtet med Jesus har forvandlet livene deres.

Det siste året har jeg skrevet flere lederartikler om den stille vekkelsen. Noen har kanskje lurt på om dette bare er en følelse eller en lengsel. For meg har disse møtene blitt et konkret bevis på at Gud holder på å gjøre noe i vår tid.

Samtidig opplever jeg dem som et «rop i ødemarken» – en påminnelse om å rydde vei for Herrens komme. Hvis flere mennesker begynner å søke Jesus, må vi være klare til å ta imot dem. Vi må være rede.

 

På Encounter festivalen i slutten av juni møtte jeg tre av disse unge mennene.

Den første har jeg fått følge litt gjennom de siste årene. Han var oppriktig søkende og lette etter svar mange forskjellige steder. Jeg forsøkte ikke å presse ham, men oppmuntret ham til å søke Jesus og be til Ham direkte.

Et par måneder senere ringte han meg.

«Det hjalp», sa han.

Han hadde søkt Jesus – og møtt Ham.

Da jeg så ham stå med løftede hender under lovsangen på Encounter, kunne jeg ikke annet enn å takke Gud.

 

Den andre historien begynte på en helt annen måte.

Dagen da Encounterfestivalen startet, møtte Anette Stokke og jeg en ung mann som nettopp hadde kommet ut fra en bønnecelle i kontorfløyen. Han strålte av glede. Han fortalte at han hadde blitt frelst tre år tidligere.

Som tenåring ble han kjæreste med en muslimsk jente og konverterte etter hvert til islam. Men i stedet for den freden han søkte, opplevde han et voksende mørke og en stadig sterkere angst.

Vendepunktet kom da han møtte en gammel venn som nylig selv hadde blitt en kristen. Han forventet at vennen skulle forsøke å overtale ham gjennom diskusjoner, men det gjorde han ikke. I stedet stilte han et enkelt spørsmål:

«Kan jeg få be for deg?»

Vennen ba en enkel bønn om at Gud måtte lede ham på den rette veien, og før de skiltes ga han ham sin egen bibel.

Tilbake i Trondheim begynte den unge mannen å lese. Han oppdaget at Jesus var annerledes enn han hadde trodd, og bestemte seg for å lese Bibelen med et åpent sinn.

En kveld ble angsten nesten uutholdelig. Han skulle legge seg, men mørket bare vokste. Da husket han et bibelvers han hadde lest: «Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.»

Han satte seg på sengekanten og ba:

«Gud, jeg vet ikke om du finnes. Men hvis du er der, vær så snill å hjelpe meg.»

I samme øyeblikk skjedde noe.

Angsten slapp taket. Rommet ble fylt av en fred og en kjærlighet han aldri tidligere hadde opplevd. Han begynte å gråte og prise Gud. Den kvelden møtte han Jesus, og da visste han at Gud var virkelig.

Da Anette og jeg snakket med ham, var det tydelig at Jesus hadde tatt bolig i hjertet hans.

 

Den tredje historien gjorde kanskje aller sterkest inntrykk på meg.

Han fortalte at han antagelig var den i Norge som hadde fornektet Jesus flest ganger.

Foreldrene hans er pastorer og gav ham navnet Paulus. Men som ung valgte han å gå sin egen vei. Hver gang noen spurte om navnet hans og deretter om han var kristen, svarte han nei. Gang på gang fornektet han Jesus.

Han søkte alt verden kunne tilby. Sammen med vennene satset han på business, suksess og festing. Rus ble en del av livet. Men jo mer han forsøkte å fylle tomrommet, desto større ble angsten.

Noen venner inviterte ham etter hvert inn i IMI-kollektivet.

En kveld, etter en fest, ropte han fortvilet til Jesus.

Momentant ble han fylt av en dyp fred.

Neste morgen var freden fortsatt der.

Da forsto han at Jesus virkelig lever.

Kort tid senere satt han i bilen sammen med faren sin. Der fortalte han at han hadde blitt en kristen og bekjente all synden fra sitt tidligere liv uten å skjule noe. Omvendelsen hans var total – en 180-graders vending som minner om apostelen Paulus’ møte med Jesus på veien til Damaskus.

I dag brenner han for å dele evangeliet med andre. Vil du høre hele historien hans, anbefaler jeg episoden i Vendepunkt-podcasten med Marianne Eide.

 

Den fjerde unge mannen møtte jeg på familieferien vår i sommer.

Nils vokste opp i et ikke-kristent hjem, selv om oldeforeldrene hans hadde vært tydelige troende. Han var nysgjerrig på kristen tro, men visste ikke hvor han skulle lete.

Han skulle egentlig begynne på den lokale videregående skolen. Etter besøksdagen ønsket han det ikke lenger. Det ekstremt dårlige miljøet gjorde sterkt inntrykk på ham – en lærer ble til og med truet med kniv den dagen de var der.

I stedet fikk han høre om Tomb kristne videregående skole og søkte plass der.

Kort tid etter skolestart ble han invitert inn i Krigerne, et fellesskap av unge menn som ønsker å leve i etterfølgelse av Jesus.

Lederen tok seg tid til ham, lyttet og viste omsorg.

Kort tid senere tok Nils imot Jesus.

Da jeg spurte hvordan livet hadde blitt etterpå, svarte han med et stort smil:

«Jeg har blitt fylt av fred og er mye mer tilfreds. Livet har blitt bedre.»

Han strålte mens han fortalte det.

 

Fire forskjellige historier.

Fire forskjellige bakgrunner.

Likevel går den samme røde tråden gjennom alle sammen. Unge menn søker Jesus og finner Ham.

For meg er dette et tydelig tegn på at Gud holder på å gjøre noe i vår tid.

Jeg tror misjonsvinduet står åpent. Men et åpent misjonsvindu er ikke nok dersom ingen går gjennom det.

De som søker, trenger ikke først og fremst flere debatter. De trenger mennesker som ser dem, lytter til dem og peker på Jesus.

Kanskje begynner det med en enkel setning:

«Kan jeg be for deg?»

«Jeg vil oppfordre deg til å prøve å søke Jesus og be til Ham.»

«Vil du være med i kirka?»

«Har du lyst til å snakke om tro?»

Kanskje er det akkurat en slik enkel samtale Gud vil bruke for å forandre et menneskes liv.

 

Andreas Honningdal Fjellvang